Fra Notodden sentrum er det 48 km til Vestfossen. Veldig overkommelig om man har bil. Vel, det går på tråsykkel også om man er litt over middels interessert i å sykle vel og merke. I Vestfossen finner vi Morten Viskums galleri, Vestfossen Kunstlaboratorium. Byggene etter den gamle «Vestfos Cellulosefabrik» (1886-1970), er i dag omgjort til et stort galleri for samtidskunst. Bygget rommer Viskums eget verksted, gjeste-atelier, kafé, en egen liten «art-book-shop» og 4 etasjer med utstillingslokaler. Vel verdt et besøk om du er glad i samtidskunst.
Kunst til folket
Undertegnede vil innledningsvis understreke at jeg har ingen bakgrunn som tilsier at jeg kan gi faglige velfunderte anmeldelser av kunstutstillinger. Men jeg er en ivrig betrakter. Og jeg har lang erfaring i å vurdere egne opplevelser knyttet til kunst. Så på lik linje med de fleste andre anmeldere der ute, blir min beskrivelse basert på min egen subjektive opplevelse av utstillingen. Og slik jeg leser galleriets målsetning, så harmonerer dette godt med hva de ønsker å være: «Vestfossen Kunstlaboratorium er fundert på en målsetning om å gjøre kunst tilgjengelig for alle.»
Årets utstillinger (8.5-26.9 2021)
Årets utstillinger fordeler seg på flere ulike etasjer og saler. I de 4 etasjenes hovedakse henger utstillingen «til deg». Dette er galleriets primærutstilling og rommer verk av totalt 14 samtidskunstnere. Av disse vil jeg plukke ut fire som jeg gir oppmerksomhet her. Kjartan Slettemark, fotografen Maria Pasenau, Ane Djuvan Winnje og Bjarne Melgaard/Sverre Bjertnes.
Tilstøtende lokaler i topp-etasjen
I et stort eget rom på 4-plan kalt «Utstillingshallen», finner vi en separatutstilling av fortrinnsvis malte ansiktsuttrykk/portretter av Trude Viken. Utstillingen har tittelen «Night Eyes». Hun viser både maleri og tegning på denne tematikken, samt noen litt større malerier med litt utvidede motiv. Denne utstillingen rommer mengder av arbeider. En virkelig stor produksjon.
I samme område finner vi også to andre utstillinger i egne rom.
I «Prosjektrommet» finner vi arbeiderhistorien til «Vestfos Cellulosefabrikk» med tittel «Folk i arbeid». Dette er en ren historisk utstilling om galleri-byggets tidligere liv.
Vi finner også rommet «Galleri Star», med malerier av mer klassisk karakter. Her presenteres arbeider av maleren Peder Balke (1804-1887). Utstillingen med Balke består av mange mindre verker og noen få litt større malerier. Motivmessig er dette klassisk 1800-talls malerier med motiver fra naturen og havet. Noen med, -og andre uten mennesker i motivene.
Begge disse to siste omtalte utstillingene spriker litt i forhold til selve samtidskunsten man finner i resten av galleriet, men er likevel med på å gi sesongens program en større bredde.
Hovedutstillingen «til deg»
Totalinntrykket av hovedutstillingen er at den favner bredt både i uttrykk, form og i materialvalg. På kjellerplanet, én trapp ned, finner vi to kunstnere. Her merket jeg meg Ahmed Umar (f:1988). Han har jeg tidligere stiftet litt bekjentskap med gjennom en reportasje av Silje Sigurdsen/Kunzt.no. Umar er regnet som et ungt talent og han arbeider med flere ulike uttrykksformer som maleri, fotografi, smykker, skulpturer og performance (visuelle personlige oppvisninger). På denne utstillingen har han en stor skulptur som står alene, samt 3 vegger med mindre veggmonterte skulpturer i bearbeidet tre kombinert med hender laget i et keramikk-lignende materiale. Det er også en TV montert i visningsrommet der du kan sette deg ned og høre et kort intervju med Umar selv.
Kjartan Slettemark
Når man kommer inn hovedinngangen, går gjennom kaféen og bokutsalget, så kommer man rett inn i galleriet og møter førsteinntrykket av utstillingen. Det åpner med et portrett av president Nixon gjort av Kjartan Slettemark. Han deler denne etasjen med fotografen Maria Pasenau. Men i fortsettelsen av «Nixon» så ser man at Slettemarks malerier består av en rekke malte portretter. En åpenbar serie, fordi ett element går som «en rød tråd» igjen i alle bildene. Det er en kaffekopp holdt av en hånd som er printet ut og limt på lerretet. Vel, jeg sier portretter, men figurene er ikke av en slik art at jeg på noen måte vil kalle de naturtro. Det er mer ansikter basert på fri fantasi, men med linjene og elementene til et hode (portrett). Han viser også et par skulpturer, den ene er basert på plastrør og lyspærer. Kanskje ikke akkurat noe for stua til folk med tre unger, hund og stasjonsvogn. Men sikkert ok i et mer eksperimentelt miljø eller hjemme hos bohemen. Førøvrig finnes også en rekke verker av det jeg opplever som et sjablong-basert selvportrett i Andy Warhol-stil. En klar parodi på Marilyn Monroe-portrettet til Warhol, altså innenfor rammen av pop-art kunsten, men dette motivet er gjentatt så mange ganger og i så mange farge-varianter at det dessverre grenser til det kjedsommelige. Da er veien til klisje ganske kort.
Maria Pasenau
Så var det Maria Pasenau (26). Hvordan hun har klart å gå forbi radaren min så langt i tiden er for meg en gåte. Jeg føler jeg er relativt godt orientert i foto-segmentet og ikke minst i fotobok-markedet. Men så finner jeg altså denne unge fotografen her og innser at hun på tross av sin unge alder allerede har gitt ut tre fotobøker, hun har etablert en internasjonal suksess og hun er innkjøpt med seks verk av Nasjonalgalleriet! Vel, undring til side. Det er nok først og fremst hennes ærlighet i motivene som rører meg. Jeg trekker umiddelbare paralleller til den finske kvinnelige fotografen Liu Susiraja sine univers. Egentlig uten sammenligning for øvrig, men ærligheten og bruk av egen kropp som objekt har klare fellestrekk. Som Susiraja bruker også Pasenau selvportrettet som kommunikasjonsform. Men det kan virke som om Pasenau ikke er så opptatt av enkeltbilder, men mer hele historien bestående av flere bilder satt sammen til en hel fortelling. For det er rimelig åpenbart at det ligger et klart underliggende budskap her. Hun er tydelig opptatt av kvinner, kjønn og seksualitet og jeg ser klare feministiske preferanser i bildene. Pasenau er åpenbart forbanna på oppkonstruerte kroppsidealer og hun tar sterk avstand fra den seksualiseringen hun ofte mener å oppleve når voksne mannlige fotografer fotograferer unge jenter og objektene fremstilles mer eller mindre seksualisert i motivene. Her støtter jeg henne fult ut. Jeg har sågar bemerket akkurat dette i diskusjoner mer enn én gang. Hun har et poeng. På denne utstillingen presenterer hun selvportretter der hun studerer sitt eget underliv i et speil, samt bilder av seg selv løpende i bar overkropp. Hun legger ved kontaktkopier av alle bildene i i løpe-serien, slik at betrakteren skal få forståelsen av hvor håpløst unyttig det er å ha store bryst når man skal løpe. De er rett og slett i veien og de lever formelig sitt eget liv der under løpingen. Hun utdyper dette i et video-intervju på en TV i andre etasje. I den grad jeg skal trekke frem kvalitetene i hennes arbeider, så må det bli hennes intensjoner og den kompromissløse utilslørte ærligheten i bildene. Uten de underliggende meningene fra fotografens side og de litt kryptiske signalene man må lete etter, så er det nok vanskelig å forstå dette. Men det er vel nettopp når kunstuttrykket stiller spørsmål hos betrakteren at kvaliteten i Pasenau sitt arbeid kommer frem. For dette er direkte og utilslørt og det sparker mot skjønnhetsidealet og den falske moderne virkeligheten. Jeg liker at Pasenau selv tar plass og hun opptrer som en viktig stemme på vegne av kvinnene! Nettopp det er vel kanskje også grunnen til at Nasjonalgalleriet har kjøpt inn seks av hennes fotografier til samlingen. Og selv om hun ofte fotograferer sin egen natur, er hun altså langt fra noen utsøkt landskapsfotograf. Her er det kjemisk fritt for lettbente motiver og klisjefylt populisme. Elg i solnedgang må du altså lete andre steder for å finne.
Ane Djuvan Winnje
Når du beveger deg opp trappen til andre etasje kommer man rett inn i avdelingen til Ane Djuvan Winnje. Jeg studerer flere verk som jeg umiddelbart mener er fotografi. Så ser jeg veggskiltingen, den hvite lille platen nede i venstre side av verkene, der står det da tydelig «Akvarell»? Jeg må av med brillene og helt inntil. Så ser jeg det. Det er malt, men det er så naturtro i formgivningen at jeg var som sagt sikker på at det var fotografi. Hun hadde også et bilde malt med oljemaling… også dette motivet, to jenter i bunad, var så autentisk at jeg ved første øyekast ville sagt at det var et foto. Meget imponerende arbeid. Winnje er utdannet fra Statens Kunstakademi i Oslo og er hjemmehørende i Moss.
Bjarne Melgaard/Sverre Bjertnes
I toppetasjen, 3 etasje, så finner vi en ganske stor ansamling av av tegninger og noen få malerier. Kunstnerduoen Melgaard/Bjertnes har jobbet sammen lenge og kunstnerisk har de åpenbart glede av hverandre. Jeg må innrømme at jeg føler mest nærvær av Melgaard i det som stilles ut her. Det kommer nok av alle de absurde tegningene som tar mye plass. Ikke nødvendigvis fysisk plass, men mer mentalt. Av og til lurer jeg på hva det er som geni-erklærer Bjarne Melgaard? Men han har åpenbart en helt egen status i norsk kunstverden for tiden. Han jobber fra sitt atelier i New York og bildene hans omsettes for priser som ikke passer for vanlige folk. Vel, som folkelig og passe «grønn» på feltet så er det vel kanskje ikke alt man kan forvente å forstå, men mye av Melgaards kunst stiller jeg for min egen del noen spørsmålstegn ved. Er det en gal manns verk, eller er det genialt? Jeg vet ikke svaret, men har nok langt mer personlig til overs for Sverre Bjertnes sine mer figurative malerier enn for Melgaards løse strektegninger med absurde tekster på kryss og tvers.
For hva er å regne som kunst?
Et umulig spørsmål, selvsagt. Dette får meg likevel til å tenke på boken «kunstkritikk på tvers» av Paul Grøtvedt. Der stiller han kritiske spørsmål om dagens samtidskunst. Kan en utedass være kunst, spør Grøtvedt? Eller, -er kroppsdeler på formalin kunst? Han stiller en rekke spørsmål rettet mot mye av det som presenteres som samtidskunst i dag. Personlig mener jeg Grøtvedt har et poeng. Vi lever i en tid der det kan virke som at bare det eksisterer en passe absurd forklaring så er kunsten legitim. Men hvem skal egentlig ha denne definisjonsmakten? Er vi utsatt for kunstfaglig dumhet, eller er det bare den folkelige forståelsen som virker begrensende? Jeg lar hver og en gjøre sine egne vurderinger. Men om jeg personlig skulle hatt en typisk «Melgaard» på veggen så må det være kun på grunn av «hypen» og en mulig fremtidig verdistigning. For motivene tiltaler meg ikke i særlig grad.
Men bevares, en stille stund fra etasje til etasje er ikke å forakte. Jeg koste meg skikkelig og jeg dro hjem med en rekke betraktninger jeg ellers ville blitt foruten. Det alene er verdt billetten og vel så det!
Galleriet har åpent 11-18:00 alle dager unntatt mandag. Du finner detaljert info på galleriets nettsider.
Linker:
Artikkel med Maria Pasenau: Om hennes debut-utgivelse, Whit kind regrets Pasenau